Fra Naiv. Super 

I kveld tenker jeg på min morfar. For noen uker siden fortalte han meg en historie. Det er historie om en god verden.

Mine besteforeldrene bor i et gult trehus som de bygde for lenge siden. De har en stor hage som de alltid har [bad word] mye tid på. Blomster og trær og busker betyr en hel del for dem. De kan alle navnene og vet når ting skal plantes og når de skal vannes og plukkes. De snakket ofte om planter og gir blomster bort til venner og familie. Slik har det vært så lenge jeg kan huske.
Da de bygde huset, plantet min morfar et epletre. Nederst i hagen. Jeg har aldri sett dette treet. Det var borte da jeg ble født. Men jeg har hørt om det.

Da treet hadde vokst i ganske mange år, begynte det å komme eple på det. Mange epler. Mormor lagde saft og syltetøy av eplene.
Det var et godt epletre.
Men så skjedde det noe.
Det hadde vært en god sommer og eplene var store og fine. De skulle straks plukkes.
Men en morgen var treet ødelagt. Flere tykke grener lå på bakken. Min morfar fortalte at det så stygt ut. Det kom ikke til å voksne epler på det igjen. Treet kom til å dø.

Min morfar gikk inn og fortalte det sørgelige budskapet til min mormor. Deretter tok han av seg arbeidsklærne, skiftet til noe finere og gikk nedover veien, forbi kirkegården og ned til yrkesskolen.
Der snakket han med rektor.
Det ble tatt affære, og etter noe tid meldte tre unge gutter seg.
De hadde vært på slang og ting var kommet litt ut av kontroll.
De hadde vært veldig dårlig samvittighet.
Det var en guttestrek. Ingen stor ting, men alvorlig nok. Og både min morfar og rektor var opptatt av at rett skulle være rett.
Et nytt epletre kostet 150 kroner på den tiden. Det ble avtalt at guttene skulle betale treet tilbake.
De skulle betale 50 kroner hver.
Min morfar fortalte at det var mange penger den gangen.

Guttene skulle betale en ukentlig sum, resten av høsten og uover våren, helt til alt var tilbakebetalt og de var blitt skuls.
Min morfar hadde selv gått på den skolen, noen av dem langt hjemmefra og familiene deres hadde allerede gravd dypt i lommene for å sende em på skole. De måtte ta pengene til epletreet fra sine egne lommepenger. Det betydde antakelig at alle de pengekrevende og gutteaktige aktivitetene måtte begrenses betraktelig. De kunne knapt nok kjøpe noe som helst, ikke gå på kino, ikke spandere Solo på jentene, omtrent ingenting.

Hver lørdag kom guttene slukøret på døren til mine besteforeldrene og betalte. De sa veldig lite. Strakk bare ut armene sine og slapp myntene ned i den store neven til min morfar. Han nikket alvorlig og bekreftet dermed at alt gikk riktig for seg. Og slik forsatte det. Det ble vinter og vår. I mai blomstret hagen på nytt og yrkesskolen skulle snart ha ferie.
Guttene skulle reise hjem og holde sommer. Da de kom for siste gang, hadde de kledd seg i fine klær. Det var litt høytidelig for dem. De ringte på døren og min mormor bød dem inn. Hun hadde kokt kaffe og laget vafler.
Guttene ble servert og de betalte det siste avdraget og tok mine besteforldrene i hånden. 
Saken var uten av verden.
Guttene var lettet. De lyste opp for første gang snakket de litt med mine besteforeldrene. De fortalte om skolen og om sommeren. De fortalte hvor de kom fra. Ansiktene deres var glade. Gjelden var betalt. De var renset og kunne endelig heve hodene.

Etter hvert reiste guttene seg for å gå. Det ble tatt farvel og de gikk mot døren.
Da reiste min morfar seg.
Vent litt, sa han, det var en ting til.
Og guttene stoppet. Min morfar gikk over gulvet. Han gikk bort til det store kjøkkenskapet og åpnet det. Han stakk hånden langt inn og hentet tre konvolutter. Deretter gikk han bort til guttene og ga