Det e svart november, havet knuse mot strand
                   
ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
             
Men eg huske endå vakre Mary McKear
             
Longt vest I Tir n`a Noir

           
Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
             
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo
                         
Bakom horisontar så forvitra og glir
             
e du mi, mi Mary McKear.

          
Når [bad word] kropp går I bakkane tungt
             
hørr`eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
            
Kom tebake, venn, ifra kneiper og svir.
            
Kom igjen te Tir n`a Noir.

                  
Kom the hud. Kom te sinn, ifra alt så e grått.
         
Eg ska stryka ditt kinn, gjørra blikket ditt blått.
            
For bak horisontar så forvitra og glir
             
e eg di, di Mary McKear

                 
Så når kvelden komme og eg stilt går ombord, 
                   
og min livbåt blir låra I seks fot med jord,
   
seil`eg vest I havet te Mary McKear
      
I det grønna Tir n`a Noir.

                    
Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
                   
kor allting e sinn, og eg hørre di røst:
                   
Horisontar fins`kje. Alt du tar på forblir,
              
Eg e di, di Mary McKear.
             
Horisontar fins`kje. Alt du tar på forblir,
              
Eg e di, di Mary McKear.