[The minstrel's box.
kind of Pandora's Box story. Here the box is made of silver and is owned by a roving minstrel, who plays for the crowd at a market. One of the lads notices the silver box, and the crowd insist on opening it. The minstrel is against it, but the box is taken from him and opened. What it contained is anyone's guess - nobody survived to tell. And the minstrel - he was none other than the Devil himself.]

En var morgen, da solen stod hojt,
Til byen en spillemand kom,
Han sat' sig og kigged' omkring,
Og nu da skaren kom nrmere, begynt' han at spill'.

Byens godtfolk, de dansed' og lo,
Som fortryllet af musikkens klang,
Men en karl, han spejded' en ske,
En solvdase, som spillemanden, han proved' at skul'.

"Spelmand, spelmand, spelmand, si' vos, wa' do har I das,
Spelmand, spelmand, spelmand, vis no, wa' der I das."

Trods hans klager, rives dasen fra hans hnder,
Da laget loftes blev himlen sa sort som den morkest' nat,
De meldt' aldrig, hvad de sa, ikke en sjl undslap.

Den aften da solen gik ned,
La byen sa underligt stil'
Den fremmede, han var Fanden selv,
Og nu, da morket frembrod, sa begyndt' han at spil'

Spillemandens dase.
Spillemandens dase.