Det e svart november, havet knuse mot strand
                   
ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
             Men eg huske endå vakre Mary McKear
             Longt vest I Tir n`a Noir

           Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
             Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo
                         Bakom horisontar så forvitra og glir
             e du mi, mi Mary McKear.

          Når [bad word] kropp går I bakkane tungt
             hørr`eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
            Kom tebake, venn, ifra kneiper og svir.
            Kom igjen te Tir n`a Noir.

                  Kom the hud. Kom te sinn, ifra alt så e grått.
         Eg ska stryka ditt kinn, gjørra blikket ditt blått.
            For bak horisontar så forvitra og glir
             e eg di, di Mary McKear

                 Så når kvelden komme og eg stilt går ombord, 
                   og min livbåt blir låra I seks fot med jord,
   seil`eg vest I havet te Mary McKear
      I det grønna Tir n`a Noir.

                    Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
                   kor allting e sinn, og eg hørre di røst:
                   Horisontar fins`kje. Alt du tar på forblir,
              Eg e di, di Mary McKear.
             Horisontar fins`kje. Alt du tar på forblir,
              Eg e di, di Mary McKear.